Fønvind fra Armenia
Kan en menneskestemme virkelig låte slik?
”Sangeren har det flotteste instrumentet som finnes. Vi andre som ikke kan synge, får bare sage i vei som best vi kan”, sa en felespillende kollega til meg en gang.
Første gang jeg hørte utgivelsen Doudouk med Djivan Gasparyan, var jeg en kort stund i tvil – var det en mennskestemme jeg hørte, eller var det klangen av et instrument? Det var ingen menneskestemme. Her høres bare lyden av doudouk, armenernes nasjonalinstrument, et oboliknendeobolignende folkeinstrument med dobbelt rørblad som synger ut en varm, samlet og luftig tone. Intens, men ikke stram; nasal, men ikke tynn. Klangen er det første man lengter tilbake til etter å ha hørt plata.platen.
Melodiene er gamle armenske folkemelodier – melankolske, dvelende sanger som i lange bølgende toner henter lytteren inn igjen etter å ha kastet ut en rekke av små toneklaser. En bordunlinje, en enslig grunntone spilt fra en annen doudouk, danner fundamentet, og rundt denne pustende linjen slynger Gasparyan melodiene. Armenerne har en svært rik folkemusikk-tradisjon. Mye av musikken kan knyttes til den tidlige kristne kulturen i landet. Dyktige armenske ensemblemusikere ble brakt til det persiske hoffet fra 1600-tallet, og sies å ha tilført den klassiske persiske musikken egne skalatyper.
Djivan Gasparyan er i dag den mest kjente doudouk-spilleren i Armenia. Musikken til Gasparyan har en avklart ro over seg som får meg til å tenke at dette er musikk som har fått vokse og hvile over lang tid, og som tross sin ferdige melodiske form gir en musiker som Gasparyan mye fritt spillerom – som han bruker. Det avklarte finnes både i måten han spiller på, og også i melodiene i seg selv, som i sin tydelige modale form kan minne om gregorianikk eller annen middelaldermusikk. Men melodiene gjør større kast innimellom som løser opp der hvor en gregoriansk sang kan begynne å synes monoton.
Musikken er vanskelig å beskrive uten å bruke ord som lengsel og melankoli, og plataplaten har også en klar meditativ side. Men det er ikke musikk som stiger motstandsløst ut i lufta eller som glir passivt forbi. Klangen holder deg fast, og melodilinjene søker seg framfrem til lytteren – uten å trenge seg på. Musikken oppleves som varm, og det er kanskje derfor plataplaten kan ha et så melankolsk preg uten at stemningen dermed blir trist. Omtrent halvveis ut i den litt over 40 minutter lange plata, forplaten, for øvrig en ypperlig lengde for en soloutgivelse, akkompagneres doudouken av perkusjon, og Gasparyan spiller noen dansemelodier i tillegg til folkesangene som åpner plata.platen. Det gir plataskaper dynamikk, men trommespillingen er samtidig rettet inn mot uttrykket til doudoukspillet, slik at stykkene med tromme ikke blir et brudd for lytteren. Det høres ut som instrumentet søker mot menneskestemmen. At den sanglige tonen i spillet til Gasparyan faktisk ikke er en menneskestemme, gir rom til å oppleve musikken uten ord, uten forklaring. Og her trengs ingen ord til å forklare, tonen synger sitt eget, ordløse språk.
Utgivelsen:
Tittel: Douduk
Artist: Djivan Gasparyan
Mazur 1996
Platehylla, Morgenbladet