Ikke bare, bare med bare ankler
Jeg står på en provisorisk scene i en park i Mattreh, en bydel i Muscat, og det kjennes som hele meg bare er bare ankler. Egentlig trenger jeg å sette meg ned for å stemme fela, men det går ikke. Kjolen er for kort i utgangspunktet, den rekker bare trekvart ned på leggen, og anklene mine lyser opp halve Muscat. De kjenner hvert eneste blikk. Jeg er i Muscat i Oman for å spille konserter med Padik, med den svenskiranske sangeren Rostam Mirlashari og mesteren selv, Abdulrahman Surizehi fra Baluchistan og Simensbrekka på Ekeberg. I Muscat sies minst halvparten av befolkningen å være baluchere, et folkeslag som opprinnelig kommer fra Baluchistan i sørøst-Iran og vest-Pakistan. De elsker sin egen folkemusikk, og er ikke redde for å vise det. Arabiske omanere eller indiske gjestearbeidere er ikke å skimte i mils omkrets.
Foran står alle mennene, bak kan man skimte damene, de fleste i tradisjonelle baluchiske klær og noen i niqab. Den upåklagelig gode stemningen skyldes nok ikke bare mine nakne ankler – jeg står og spiller med prinsen og kongen av baluchisk musikk, slik de omtales i Muscat. Opplevelsen er ikke egentlig ubehagelig, mest av alt er det underlig å kjenne på kroppen at ett par ankler tilhørende en kvinnelig instrumentalist på scenen er et så sterkt uttrykk. Etter konserten setter jeg meg ned ved scenen med mine baluchiske musikerkolleger. Ingen andre kvinner sitter her. Etter konserten blir vi stoppet av mange som ønsker å ta bilder, folk feirer Baluchistans kulturdag, det er en fin stemning. To damer i niqab ber om å få ta bilde, den ene fotograferer, den andre stiller seg opp ved siden av meg og mine musikerkolleger. Jeg ser at øynene deres smiler.
Som for mange andre i disse dager har historiene om kvinnene som kjempet fram kvinners stemmerett for 100 år siden her i landet gjort sterkt inntrykk på meg. Sammen med kvartetten Tokso og tre dansere holder jeg på å jobbe med forestillingen ”Det vidunderlige sker ikke saadan til hverdags”, som handler om et scenisk feminint og intuitivt uttrykk. I arbeidet med forestillingen har vi brukt mye tid på å diskutere hva slags klær vi skal ha på oss under forestillingen, hva slags assosiasjoner vil en bestemt type antrekk skape, og hva vil vi uttrykke med det vi velger å kle oss i på en forestillinger om aspekter ved et kvinnelig uttrykk?
Når jeg skuer utover parken i Muscat og skimter kvinnene bakerst, bak rekker og rader av menn, tenker jeg på om det i flokken der bak står en kvinne som skulle ønske at hun kunne spille et instrument foran en folkemengde? Jeg tror ikke mitt liv er veien til det gode liv, og jeg tror ikke kvinnene i Muscat har et dårlig liv. Men de lever et liv på et sted der en kvinnelig sykkelgruppe måtte trekke seg fra en konkurranse på grunn av sjikane. Og selv om Oman har et klassisk orkester, bestående av kvinner og menn, som skal være på et høyt nivå, finnes det, i alle fall offisielt, ingen kvinnelige utøvere av baluchisk tradisjonsmusikk. Spør du om det, svares det nei på en måte som etterlater liten tvil om at tanken er utenkelig. Hva om hun står der ute i folkemengden, hun som drømmer om å spille musikk hun aldri kan utøve uten å bryte grunnleggende konvensjoner og miste fellesskapet hun er en del av? Mens hun er i mine tanker, sitter jeg og diskuterer sceneklær med mine kolleger i Oslo og kjenner at jeg er veldig, veldig heldig.
Klassekampen, 18.03.13