Den meningsfulle, meningsløse plateinnspillingen

Musikere er drømmere. I år spiller jeg inn mer musikk enn jeg har gjort noe år tidligere, både helt solo og med en rekke ulike ensembler. Dette i en tid hvor nesten ingen kjøper musikk i fysisk format lenger. Var det noen som sa paradoks? Noen spør selvsagt om hvorfor vi musikere holder på med det her, og det gjør jeg også selv. Hva er poenget med å søke penger fra det offentlige, øve og slite i studio, spille inn musikken, og bringe mer plast, papir og glassfiber inn i verden, som om det ikke var nok fra før? Ja, jeg lurer.

For noen år siden såg jeg en dokumentar om Pink Floyd og innspillingen av det legendariske albumet ”The Dark Side of the Moon”. Jeg tror det var David Gilmour som så tilbake og fortalte om en utrolig sterk følelse av at det var nå eller aldri. Livet kunne være over i neste øyeblikk, men det var nå de var i studio og laga denne plata, det var bare det som gjaldt. Studiodager der alt handlet om å lage den beste musikken man kunne makte. Uten å sammenlikne meg med verken Gilmour eller Pink Floyd kan jeg i alle fall si at det var inspirerende ord – som det også gikk an å kjenne seg igjen i. Opplevelsen av at det er i dette øyeblikket det gjelder – det du spiller nå kan om noen måneder lyttes til av mennesker over hele verden, og skape en ny mening for hver og en som hører på. Det er der og da du skal være den beste mulige versjonen av deg selv. Fryktinngytende, skjerpende, og – en grunnleggende følelse av noe virkelig meningsfullt.

- Jeg spiller inn musikk utelukkende av emosjonelle grunner – når jeg har laget musikk som jeg har spilt en stund og som jeg engasjeres av, så føler jeg meg gravid, jeg har et behov for å bringe den ut til folk, slik at de som vil kan lytte til den, sa en (kvinnelig) kollega av meg, da vi nylig diskuterte det åpenbare spørsmålet hvorfor vi vil gi ut musikken vår.

Den beskrivelsen tror jeg det er mange som kan kjenne seg igjen i, mannlige som kvinnelige musikere. Så mens vi venter på at Spotify og Wimp skal begynne å betale avkastning til musikerne slik at det er noe vits å ha musikken sin der, og smådrømmer litt om at de få som kjøper LP-plater skal bli en ny massebevegelse, står vi der – i studio, i kirker, i orgelhus, foran mikrofonen, og lirer det beste vi kan. Med vårt eget aldri så lille ego og et inderlig ønske om å berøre noen. Jeg vet ingenting om hvordan musikklivet, den digitale hverdagen eller, for den saks skyld, LP-markedet ser ut om 10 år. Jeg vet bare at så lenge det finnes muligheter til å spille inn og mangfoldiggjøre musikk, vil musikere gjøre det. Vi er drømmere, og kommer heldigvis alltid til å være det.

Klassekampen, 13.05.13