Den tause hermingen
”Bogearmen er alt som betyr noko, bogen er penselen til spelemannen”, pleide læremesteren min, Einar Løndal, å si. Han var en felespiller med utrolig mange små, fine detaljer i fingerspillet, og derfor syntes jeg det var rart at han selv kunne legge så lite vekt på det som var hans finesse. Men han var ikke opptatt av venstrehåndas samtale med strengene på gripbrettet, det var penselen som talte, en pensel som kunne male i brede, oppmerksomhetskrevende strøk, men som langt oftere tegnet myke, fine linjer gjennom musikken. Han gikk slåtten imøte med dyp konsentrasjon når han spilte, øynene var lukket, tonene fra fela gikk gjennom rommet i en stille kommunikasjon med de som lyttet.
Når jeg lærte slåtter av han, sa han minst mulig, vi repeterte, repeterte, repeterte, og når han gikk videre til neste motiv i slåtten var det tegnet på at jeg hadde kopiert rett. Ordet ”kopiere” har en grusom klang i en musikers munn, og om mulig enda grusommere i en musikkjournalists munn. Kopiering er kjedelig og fantasiløst, og det kjedelige og fantasiløse er enhver musikks verste fiende. Min læremester var en av tre brødre som spilte fele, og som fulgte i faren Sveins fotspor. Men om faren var idealet for dem alle tre, spilte de like fullt helt forskjellig.
Jeg tenker på brødrene Løndal hver gang jeg leser en eller annen artikkel om noe som har noe med folkemusikk å gjøre, der journalisten berømmer musikken for å være grensesprengende om man tar med en digeridoospiller eller legger på en synth på en folkesang, fordi det låter som noe annet enn det såkalte tradisjonelle uttrykket. Det er ikke noe galt i å ha med verken digeridoo eller synth, det er ikke instrumentet, men musikeren, det kommer an på. Og det er vel nettopp i utførelsen av det personlige uttrykket at jeg opplever at musikkjournalistikken til tider kommer til kort i omtalen av folkemusikk. En enslig spelemann kan være langt mer grensesprengende enn en hvilken som helst konstellasjon av musikere, om den enslige spelemmannen har egenskapene til å ta musikken dit.
Einar Løndal likte ikke om noen påsto at han spilte annerledes enn faren, han mente helst at han spilte akkurat slik faren gjorde. Men med penselen i høyrearmen klarte han ikke å undertrykke sitt eget uttrykk, ikke fordi han ikke kjente musikken godt nok, men fordi han kjente musikken så godt at den ble et eget språk han meddelte seg gjennom. Et motiv kunne varieres på utallige måter, buehånda malte stadig nye figurer, nye mønstre, nye former. Uttrykket var skapt av herming, men ble derfra formet av det individuelle, slik det er for så mange andre musikere i denne verden. Men hermingen snakker man ikke om.
15.04.13
Når jeg lærte slåtter av han, sa han minst mulig, vi repeterte, repeterte, repeterte, og når han gikk videre til neste motiv i slåtten var det tegnet på at jeg hadde kopiert rett. Ordet ”kopiere” har en grusom klang i en musikers munn, og om mulig enda grusommere i en musikkjournalists munn. Kopiering er kjedelig og fantasiløst, og det kjedelige og fantasiløse er enhver musikks verste fiende. Min læremester var en av tre brødre som spilte fele, og som fulgte i faren Sveins fotspor. Men om faren var idealet for dem alle tre, spilte de like fullt helt forskjellig.
Jeg tenker på brødrene Løndal hver gang jeg leser en eller annen artikkel om noe som har noe med folkemusikk å gjøre, der journalisten berømmer musikken for å være grensesprengende om man tar med en digeridoospiller eller legger på en synth på en folkesang, fordi det låter som noe annet enn det såkalte tradisjonelle uttrykket. Det er ikke noe galt i å ha med verken digeridoo eller synth, det er ikke instrumentet, men musikeren, det kommer an på. Og det er vel nettopp i utførelsen av det personlige uttrykket at jeg opplever at musikkjournalistikken til tider kommer til kort i omtalen av folkemusikk. En enslig spelemann kan være langt mer grensesprengende enn en hvilken som helst konstellasjon av musikere, om den enslige spelemmannen har egenskapene til å ta musikken dit.
Einar Løndal likte ikke om noen påsto at han spilte annerledes enn faren, han mente helst at han spilte akkurat slik faren gjorde. Men med penselen i høyrearmen klarte han ikke å undertrykke sitt eget uttrykk, ikke fordi han ikke kjente musikken godt nok, men fordi han kjente musikken så godt at den ble et eget språk han meddelte seg gjennom. Et motiv kunne varieres på utallige måter, buehånda malte stadig nye figurer, nye mønstre, nye former. Uttrykket var skapt av herming, men ble derfra formet av det individuelle, slik det er for så mange andre musikere i denne verden. Men hermingen snakker man ikke om.
15.04.13